I fjor høst startet jeg med den til da ukjente idrettsgrenen orientering uten kart. Jeg løp tre turer hvorav to ble
blogget og en ble
filmet. Jeg måtte totalt se tre ganger på kartet på disse turene, alle var i det samme løpet.
I år planlegger jeg å gjennomføre hele sesongen uten kart. Det vil si rankingløpene i Oslo, som er den turneringen hvor denne øvelsen er mulig. I tillegg er målet en pallplassering sammenlagt, i den midterste løypa. Det er en hårete målsetning, men jeg kan ikke tillate meg å bruke hele natten på å kløne meg rundt disse løpene, det skal jo være flyt.
PrologFør sesongstart varmet jeg opp med tur-orientering. Jeg forsøkte å ta OlaDilt-postene ved Haukåsen i Oslo. Haukåsen er kollen i Østmarka som har en radar som ser ut som golfballen til Godzilla.
Da jeg kom ut i dom stora skogarna oppdaget jeg at jeg hadde glemt igjen kompasset hjemme. Dermed ble det orientering uten både kart og kompass. Det gikk forbausende greit uten kompass, jeg brukte terrengformasjonene og stienes retning til å sette retningen jeg skulle løpe i.
Men ned fra Haukåsen var planen min å telle lyktestolper langs veien. Jeg skulle løpe seks stolper og deretter ta rett vest. Det viste seg imidlertid at stolpene på kartet ikke skulle tolkes bokstavelig. De symboliserte
konseptet lyktestolper, de frigjorde seg fra alt håndfast og tolket inn menneskenes lenges etter å bære elektroner gjennom eter, og i møte med denne abstrakt non-figurative innstillingen fra karttegneren, og uten en plan B, ble jeg nødt til å gå enmanns-manngard parallellt med veien. Jeg fant posten uten kart, men det kostet minutter. Som forsåvidt er betydningsløst i turorientering.
Denne blunderen til tross, å komme igjennom uten både kart og kompass ga en betydelig lykkefølelse.
Det er bra jeg har dame, for dette ville blitt for spesielt interesserte.
- ... men nok om min fallskjermhopping, hvordan får du kickene dine? sa hun og lente seg over rødvinen med et slørete blikk.
- Jo, nå skal du høre ...
Første etappeFørste løp, sesongen 2019, gikk fra Brekkekrysset 7.mai, og løypa så sånn ut:
Nok poster å leke med, men snill natur, mye stier. Jeg brukte en drøy time på å pugge. Jeg merker at det går fortere å pugge o-løyper enn da jeg startet, alt kan trenes opp, og jeg er ikke like utslitt i hjernen når jeg starter løpet.
Til første post valgte jeg et veivalg sikkert som Alcatraz, jeg fulgte sti frem til kanten av bebyggelsen før jeg tok meg inn i det store ukjente. Jeg ville intenst gjerne slippe bom i starten av løpet, det er så demotiverende. Det gikk da også fint å finne posten.
Men slik løp de andre. Det var bare en annen person som løp rundt,. Jeg tapte et helt minutt til teten, han andre tapte nesten to. Vi har ingenting uti der å gjøre, veivalget var feigt og patetisk. Det er et kyllingveivalg.
På dette tidspunktet lå jeg på 43.plass av 65, uten bom.
På de fire neste strekkene avanserte jeg til 17.plass. Men så kom sjettestrekket. Jeg hadde pugget at jeg skulle løpe 130 skritt på en sti, til det kom en hårløs kolle, deretter et søkk, og så en post. Jeg forutså ikke noen problemer her, så jeg brukte lite tid på puggingen.
Problemet ble at det meste terrenget var blitt hårløst, siden storbonden hadde gått bananas med motorsaga etter at kartet var tegnet. Pluss, tykk som jeg er brukte jeg opp de 130 skrittene for fort. Da stod jeg på en kolle og så på et annet, større søkk som jeg burde ha pugget men ikke gadd. Dermed hadde jeg en fullblown parallellfeil på gang. Jeg gresset i siksak som en ku uten hjerne noen minutter mens andre løpere i samme situasjon spurte meg om hjelp. Jepp, spør mannen uten kart, god plan.
Til slutt kom Jon Lahlum inn i klynga som den eneste med kontroll. Jeg hang meg på ham som et skittent ufyselig snyltedyr, som lus i håret, som telefonselger på syre lot meg inspirere av bevegelsene hans, og da vi kom til det søkket jeg egentlig skulle til innså jeg parallellfeilen, så jeg fant posten før ham, og han meldte, "slått av en mann uten kart". Jeg følte det ikke akkurat sånn. Jeg ble nummer 63 på strekket og var tilbake på 40.plass.
11-12 var et komplisert strekk hvor jeg fant ut at det ble kompleksitet langs alle veivalg og derfor enklest å bare holde kompassretningen. Jeg hadde en del sjekkpunkter, kolle til venstre (som jeg aldri så), krysse sti, og deretter skrent til høyre. Den skrenten kom som en skikkelig livbøye inne i skogen da jeg var dypt usikker. Deretter over to fingeraktige små åser, touche en sadel og i post. Sadler er ganske unike greier, Slartibartfast delte ut bare en sadel per norsk skog, så de er fine å jobbe med.
Slik løp de andre menneskene. Linjen jeg fant var 366 meter, kortest i feltet. Dette er noe jeg finner stolthet i, jeg kan ikke løpe raskest lenger, men jeg kan løpe kortest, 22 personer banket meg på strekket men jeg løp kortest, de griseknuste meg og var halvveis på neste strekk da jeg nådde posten, men, jeg løp kortehehehulk hulk snufs
Jeg kom meg igjennom løpet uten noe mer tull og dilldall, og endte på 27.plass. Som ikke akkurat lukter pallplass når sammendraget skal gjøres opp. Men det er mange løp, sesongen går til desember, så dette er som flatetappene i starten av Tour de France, du har skummelt masse folk foran deg, men ikke så mange som er en faktor i sammendraget.
Andre etappeLøp 2 gikk rett ved Tryvann.
![]()
Løypa virket vanskeligere, mer skogsterreng og færre små stier. Jeg brukte en time og ti på puggingen. En konkurrent meldte at ti minutter pugging bør holde. Vel, null minutt pugging holder jo hvis man henger som et slips, men skal man ta seg gjennom selvstendig med førti sekunder pugging per strekk, ohh la la, da kjenner jeg lukten av bikkjer, manngard og svett raudekross.
Var det en ting jeg ikke skulle gjøre denne gangen, så var det å feige rundt til første post. Jeg la linja rett på fra stikrysset. Før løpet hadde jeg dessuten sjekket hva som var blåmerkede stier i området, og det krysset er mellom to blåmerkede stier, noe som økte trygghetsfølelsen, jeg visste hvor jeg var da jeg kom dit. Jeg dundret rett i til en foreløpig tredjeplass.
Strekket gikk nedoverbakke. Neste strekk gikk oppover. Jeg bevegde meg perfekt, gikk rett i posten, noterte 51.plass på strekket. Tredje strekk gikk nedover, det ga en ny tredjeplass.
Spotter du et mønster?
Det har blitt mye mann å dra opp bakkene. Det har mye å gjøre med at jeg ble far i mars. Under graviditeten ble spisemønstrene i heimen endret, mye mcDonalds på nattestid, og jeg har med årene fått en metabolisme du ikke ville unnet din verste fiende, jeg går opp i vekt av å lukte på mat, jeg går opp i vekt av å snakke om mat, tenke på mat, og gikk de facto mer opp i vekt i løpet av graviditeten enn mora gjorde. Fra 85 til 105 kilo spekk. Jeg tenkte at det gjør jo ikke noe, hun går jo også opp i vekt, terrorbalansen i forholdet er stabil, så,
28.mars fintet hun meg ved å BOOM levere et vekttap ingen mann kan matche uten å amputere foten, og nå er jeg bare en feit fyr som er sammen med en slank dame, jeg kjenner på angsten for at hun skal stikke av med en hunk og etterlate meg til å fortelle tinderdaitsene mine om den perverterte måten jeg tilbringer onsdagskveldene på, så etter at jeg har kjøpt kartet da lizzm setter jeg meg i bilen i en time og pugger da lizzm, jadda pugger, ja, sånn som på skolen ... hei hvor skal du ...
Men, nok om mine samlivsproblemer, tilbake til mine veivalgsproblemer.
Femtestrekket var det mest utfordrende i løypa, sett fra et innlæringsperspektiv. Her skjer det mye uansett veivalg, så jeg falt ned på at det beste var å gå rett på.
Over en kolle, vei, over en ny kolle med vei på toppen, deretter passere langs en stor myr som har tre fingre, den siste fingeren går rett nordover, fra denne 63 skritt og når du passerer en sti er det 30 skritt igjen ...
... og sånn ser det ut i ord, det jeg lærer inn, men det fantastiske med dette er at når jeg har glant på kartet en stund så suger hjernen inn mer enn det jeg prøver å få inn, og jeg ser terrenget i 3D, puggingen gir mye mer input enn bare ordene jeg formidler, og det er derfor jeg gidder, jeg er
quizzer og
scrabbler, to sporter som i praksis innebærer at jeg har vært konkurransepugger i mange år, jeg har pugget mye unødvendig, trebokstaversord i det engelske språk, kongerekker, nest største by i alle land, burmesiske mangroveskoger, geologiske perioder på Merkur, been there, done that.
Men kart-formen for pugg fascinerer meg, det skiller seg ut, hvordan hjernen går rundt det bevisste og plasserer info i skallen, så når jeg kommer ut i terrenget ser jeg kartet i hodet selv om jeg ikke hadde det som ambisjon, det jeg forsøkte å pugge var bare en plan som kan formuleres i ord. Det er overnaturlig, kanskje kommer jeg nær universets kjerne, det som passer på oss og klistrer et kart til innsiden av hjernebarken når vi står ensomme i skogen og trenger det som mest, kanskje er det chakra i huet og ræva og mulig å lande Martha Louise på dette,
eller kanskje jeg er bare enda mer nørd enn jeg liker å tro.
Slik løp de andre løperne dette strekket. Min linje var kortest, 529 meter, nest kortest var 551. Riktignok er det få som er stut nok til å gå rett opp den andre åsen, men også, muligens, er det en fordel, hvis du vil løpe kort og rett på, å bare kjøre skylappfokus på kompass istedet for dette distraherende kartflaket.
Jeg er på 12.plass her. Det er lungt. Jeg er bak fjorårsvinneren i sammendraget, Løken, og det er han det er viktigst å slå. Men han er ikke feit.
7. posten går egentlig galt. Ikke bare for meg, Løken er raus og gir hjertevarmt fra seg fire minutter på dette strekket.
Jeg skal gå rett på etter kompasskurs. Men som GPS viser glir jeg trygt og stødig ut mot periferien.
Men her har jeg pugget at hvis jeg går for langt til høyre kommer jeg på en åpen myr uten skrenter, og kommer jeg til venstre havner jeg på en åpen myr med skrenter.
Så da jeg kom ut av skauen og stod på en myr med en skrent foran seg var det bare å dreie løpet til høyre.
For jeg ble ikke født orienteringstekniker, jeg lærte det jeg kan ved å traske villrådig i timesvis og ukesvis rundt i skauen uten å vite hvor jeg var mens sekundene rant ut i lyngen ett for ett som hjerteblod, mens gull ble til gråstein og NM-titlene jeg hadde selvsuggesert meg kapabel til tok til vingene og fløy mot horisonten.
Orientering uten kart ikke en sport for de som aldri bommer. Den er for de som har trynet så mange millioner ganger at de har lært seg ettertrykkelig hvordan de tryner.
Man rekker bare å lage få av dem, så man trenger å plassere de mentale sikkerhetsnettene der de trengs.
Strekk 13, og fortsatt har det gått bra, jeg snuser på topp ti, fortsatt er Løken under kontroll. Her er det førti meter klatring opp fra Heggehølet. Jeg har memorert at jeg skal følge bekken, men kompasset leder meg ikke til noen bekk etter at jeg krysser veien. Det går greit, jeg lukker øya og lytter etter lyden av vannet oppover, føler meg frem, er i ett med naturen, lyden av sildrende vårbekk gir meg trygghet.
Også dette ga meg korteste linje av alle. Det ga
ikke beste tid, nitten stykker løp fra meg, men altså, vi skulle førti høydemeter oppover, og som sagt, spekk happens.
Og de som har fulgt det jeg sier om orientering har sikkert lagt merke til at jeg snakker usexy mye om vekta mi, vi førtiser skal helst være godlubben og stolt av det, litt Tony Soprano, selvtillit og ister kombinert, det er alternativet i vår alder, men, ikke min vei.
For dette er min teknikk for å holde vekten, hvis jeg greier å overbevise meg om at jeg er tohundre kilo så klarer jeg kanskje å ta tak og slutte å trykke dritt inn i burgerjuvet, og denne prosessen hvor Esquil overtaler seg selv til at han er obskønt smellfeit er det mange som blir ufrivillig vitne til, du er ett av dem akkurat nå, og når jeg setter igang denne maskinen i selskapslivet har jeg mange ganger fått høre at, jammen Esquil, du er da ikke feit, du ser jo bra ut, og tusen takk for det, men det er ikke det det handler om, nittiognoe prosent av de som slanker seg gjør det for utseendet, fint for dem, for min del anerkjenner jeg at jeg ser ok ut med litt pondus og er schtøgg hvis jeg er radmager, men hva skal jeg med utseende i min alder, jeg har formert meg, forholdet er stabilt, pærra tar ikke inn førtisjuåringer, ikke ex on the beach heller, og yrkeslivet mitt er kontakt per mail med utlendinger som aldri ser meg, jeg har ikke noe jeg kan bruke et godt utseende til, det jeg trenger er sekunder i sammendraget, deilige sekunder i sammendraget, jeg vil se ut som en belsenfange med øynene stikkende ut av øyehulene og suge til meg sekunder i sammendraget, det er bare en ting jeg heller vil ha enn sekunder i sammendraget, og dessverre, det er
![]()
Bearnaisesauspizza har det greit, pizza trenger ikke vinne denne kampen sju av sju dager, ikke tre av sju heller. Med mitt stoffskifte holder det med ett svakt øyeblikk per uke, så øker bruttotonnasjen.
Nok om det.
Oppsummering, jeg kom meg igjennom løp 2 uten kart og uten bom, ble nummer 11 av 74, jeg har en poengsum jeg kan bruke, og viktigst, Løken var BAK. Prosjektet lever.
